|
I mørke rom der søstre sover
I fuktige huler der djevler dør
Det spyttes ut eder, det sverges og loves
At nå skal menneskes sommer blø
I grålysningen når søstre blir vekket
Ruller det eder bak fletter - i sinn
Lykke, manerer og gudsord blir svekket
De vredere tanker blir sugd opp og inn
Det lysner av dag og søstre blir bleke
Det skinner i tenner, øyne og klør
Saker skjer når djevler vil leke
De har sådd i søstre ondskapens frø
Når solen brenner må søstre i skyggen
En djevelens datter er varm nok fra før
Venner av søstre blir dolket i ryggen
De blør, de tappes, de tørker og dør
I mørke rom der dag blir natten
Sover søstre i underlige drøm
Det er nå deres herre gir dem skatten
Med kjærlige hov og dikters berøm
I nattens mulm er erindringen vag
Søstre glemmer hvem de var
Aldri vil natt igjen bli dag
For evig mørke er datteren klar
|
|
